En kveld med Anwar

Igår kveld bestemte jeg meg for å la jentene få en hjemme-alene kveld med lek og legging, mens jeg gikk på kino. Hadde hørt rykter om en engelskspråklig film på kinon i Vizhinjam - den lille fiskerbyen der Susanna har jobbet noen uker på vårdcentral.

Jeg tar en rickshaw til Vizhinjam i god tid og har tid til å smake på flere av de gode frityrstekte snacksen som serveres på gaten utenfor kinolokalet. Det har begynt å mørkne og det er mye liv i gatene. Jeg blir tilbudt marihuana bare to ganger - vet ikke om enslige, hvite gutter normalt sett bruker å være gode kunder? Vel, ikke denne karen...

Inngangsbilletten koster 35 rupees eller ca 3 kroner, og da sitter jeg på balkongen bak i lokalet under en behagelig vifte som surrer fra taket.

Filmen jeg har kommet for å se viser seg å hete Anwar (se traileren nedenfor, OBS noen litt voldsomme scener!) og er en ekte indisk Bollywoodsk action blockbuster med superstjernen Prithviraj som helten Anwar - en snygging som undercover forsøker å avsløre et nettverk av muslimske fundamentalister som liker å sprenge ting. At filmen skulle være engelskspråklig viser seg være en sanning med sterke modifikasjoner. Etterforskerne i filmen er de eneste som snakker engelsk - og det med en dialekt som er så high-speed og krevende å forstå at det tok mange minutter før jeg i det hele tatt oppdaget at det var det språket de snakket. Noen teksting finnes ikke. 95% av dialogen går på Malayalam, men siden dette ikke er en brain-twisterfilm går det overraskende lett å få med seg storyn for det...

Det er veldig underholdende å se indisk film - handlingen er veldig tett, soundtracket tungt og veldig bra(!) og de fleste filmklisjeer tas flittig i bruk. Spesielt hyppig brukes slow motion vs fast-speed effekten. Favoritt slow-motion sekvenser virker å være tøff-mann-fyrer-opp-en-røyk-og-skuler-argsint-mot-kamera-scenen eller gruppe-av-tøffe-menn-går-perfekt-side-ved-side-mot-kamera-med-solen-bak-ryggen-scenen... Selv om det er mye vold i filmen er det veldig lite skyting, mest slåssing. Og heldigvis for helten vår Anwar har hans motstandere en tendens til å alltid angripe én-og-én og alltid med et visst intervall, slik at han akkurat rekker å nedkjempe den første skurken, før den andre kommer løpende. Skurkene i filmen har også en tendens til å slå litt høyt på første slaget, slik at Anwar alltid rekker å dukke... Heldig for han...

Som alltid i indiske filmer er her også en kjærlighetshistorie. Midt i filmen (som egentlig utspiller seg i Kerala) - og totalt tatt ut av filmens sammenheng - befinner turtelduene seg plutselig i et Himalayalignende landskap der de i en 10 minutters tid danser og koser seg med tykke vinterpelser og andre kostymer. Morsom digresjon sånn midt i filmen... Også artig å registrere at når filmen er slutt, og istedet for rulletekst, så drar filmens kjærlighetspar igang med en musikkvideo som kunne vært hvilkensomhelst MTV hip-hop/pop video. Skal man være superfilmstjerne i India rekker det ikke å kunne teaterkunsten - man må også kunne synge og danse!

Alt i alt en strålende fin opplevelse en onsdagskveld.

Trailer: