De som også var der...

Tiden renner ut. Om to dager reiser vi hjem og selv om vi kanskje fortsetter å blogge også i fremtiden blir det ikke det samme å skrive om India når vi selv ikke er der. Dette lille innlegget dedikeres derfor til noen av de mange som vi har møtt under vår tid her, som hver på sin måte har bidratt til å sette sitt preg på vår Indiaopplevelse - men som vi ikke har rukket å skrive om tidligere. Jeg tenker for eksempel på....

...Lega, mamman til lille Niranjan ("kjæresten" til Selma), som Susanna synes er den vakreste kvinnen i Kovalam, både utenpå og inni...

...de tøffe strandvaktene som alltid passer på at folk ikke dras til sjøss i de sterke undervannsstrømmene. Vi har mange ganger hatt hjertet i halsen når indiske kvinner i lange, tunge saris langer ut i de høye bølgene for bare å bli slått til bunnen for hver sjø som kommer - alt under rungende lattersalver. Vaktene plystrer i fløytene sine og vinker argt - i full visshet om at de aller fleste indere ikke kan svømme. En artig digresjon er at vaktene praktiserer en meget diskriminerende politikk... En hvit person kan svømme og leke i bølgene så mye han vil uten at vaktene bryr seg. Prøver en inder på akkurat det samme kommer fløyten umiddelbart frem...

...nabokvinnene våre som bor i et hus ved stien ned til stranden og som alltid smiler, vinker og vil holde Selma når vi går forbi... Vi vet ikke hva de heter, hva de jobber med eller noe om deres livshistorier - men de kjennes nesten som nære venner for det...

...og deres søte døtre som leker restaurant på bakgården, i haugene av palmegrener, tomflasker og søppel og som ofte selger oss "te" når vi går forbi....

...frisøren Prasad i sin fargeglade frisørsalong som har klipt hår i Kovalam i 43 år og som har frisert, barbert og gitt Andreas hodemassasje flere ganger de siste månedene for en slant og ingenting...

...musikkmannen med den grønne skjorta som sjarmerte Susanna slik at hun kjøpte på seg altfor mange piratkopierte malayalam CD'er til overpris...

... vår nærmeste nabo, den fattige, poliorammede kvinnen som er tvunget til et liv sittende på gulvet/marken, men som på tross av sin situasjon alltid vinker Selma til seg når vi går forbi og vil gi henne smørkola eller en pakke kjeks fra sin lille kiosk...

...våre utrolig gode naboer i to måneder, Frank og Birgitta fra Luleå, som vi har hatt så mange hyggelige stunder med og som også var en trygg og god støtte for oss når ting falt litt sammen her på slutten. Vi skylder dere en stor takk - og en middag, etter den fabelaktige hjemmelagede cevichen Frank serverte oss i desember!